Indirekte tale
Han sa at han var syk. Hun spurte om jeg kom. Slik gjengir du hva andre har sagt.
Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.
Hva betyr dette?
Indirekte tale er måten du gjengir hva noen andre sa eller spurte om, uten å sitere dem ord for ord. Sjefen sier «Møtet er flyttet», og senere forteller du en kollega at hun sa at møtet var flyttet. Slik vandrer beskjeder gjennom alle arbeidsplasser og familier.
Utsagn kommer med at: «Hun sier at hun er trøtt». Ja/nei-spørsmål kommer med om: «Han spør om jeg kommer». Spørreord blir stående: «Hun spurte hvor jeg bodde». Hvis verbet som innleder står i fortid, flytter tiden seg ett trinn tilbake: er blir var, har blir hadde.
Engelsk fungerer nesten likt, med både tidsforskyvning og vanlig ordstilling etter spørreordet: «asked where I lived», ikke «where did I live». To ting er annerledes. Ikke står foran verbet: «Hun sa at hun ikke hadde tid». Og «if» i betydningen «whether» er om, aldri hvis. Dette gjør du hele tiden: når du gir videre en beskjed fra legekontoret («De sa at jeg kan komme i morgen»), når du forteller partneren din hva barnehagen spurte om, eller når du gjenforteller en telefonsamtale for en kollega.
Regler
- Utsagn: si/fortelle/mene/skrive + at: «Jeg er trøtt.» → Hun sier at hun er trøtt.
- Ja/nei-spørsmål: spørre + om: «Kommer du?» → Han spør om jeg kommer.
- Spørreordsspørsmål: spørreordet beholdes: «Hvor bor du?» → Hun spør hvor jeg bor.
- Ordstilling: leddsetning = subjekt før verb, ingen inversjon: Han spurte hvor jeg bodde (ikke «hvor bodde jeg»).
- Ikke/aldri står foran verbet: «Jeg har ikke tid.» → Hun sa at hun ikke hadde tid.
- Hvem/hva som subjekt får som: «Hvem kommer?» → Han spurte hvem som kom. «Hva skjedde?» → Hun lurte på hva som skjedde.
- Tidsforskyvning: står verbet før at i fortid, flyttes tiden ett trinn bakover: er → var, har vært → hadde vært, kommer → kom, skal/vil → skulle/ville.
- «Jeg bor i Bergen.» → Han sa at han bodde i Bergen. «Jeg skal reise.» → Hun sa at hun skulle reise.
- Gjelder det fortsatt, kan presens beholdes i muntlig språk: Hun sa at hun er lærer.
- Pronomen og ord for tid/sted endres: jeg → han/hun, i dag → den dagen, i morgen → dagen etter, her → der.
- Ordre: be noen (om) å + infinitiv: «Lukk døra!» → Hun ba meg (om) å lukke døra.
Eksempler
- Hun sa at hun var syk.
- Han spurte om jeg ville bli med.
- Læreren spurte hvor jeg kom fra.
- De fortalte at de hadde kjøpt hus.
- Jeg lurer på hvem som har tatt sykkelen min.
- Hun sa at hun ikke kunne komme.
- Sjefen ba meg om å skrive en rapport.
- Han sa at han skulle ringe dagen etter.