Vanlige feil i norsk

Ordstilling

• ✘ Om vinteren vi går på ski.

  ✔ Om vinteren går vi på ski. ▶

  I en helsetning står verbet alltid på plass nummer to. Begynner du med et tidsuttrykk eller et sted, må subjektet flytte bak verbet. Dette kalles V2-regelen, og bruddet på den er en av de vanligste feilene hos voksne som lærer norsk, uansett morsmål.

• ✘ Jeg ikke spiser kjøtt.

  ✔ Jeg spiser ikke kjøtt. ▶

  I helsetninger kommer «ikke» etter det bøyde verbet: «Jeg spiser ikke», «Hun har ikke tid». Mange språk setter nektelsen foran verbet, og det smitter lett over på norsken.

• ✘ Hvis bussen kommer ikke, tar vi taxi.

  ✔ Hvis bussen ikke kommer, tar vi taxi. ▶

  I leddsetninger (etter hvis, at, som, når, fordi, selv om) står «ikke» og andre setningsadverb foran verbet. Sammenlign: «Bussen kommer ikke» – «hvis bussen ikke kommer».

• ✘ Vet du når går toget?

  ✔ Vet du når toget går? ▶

  I indirekte spørsmål er ordstillingen den samme som i en vanlig fortellende setning: først subjekt, så verb. Bare det direkte spørsmålet har verbet foran subjektet: «Når går toget?»

Artikler og bestemthet

• ✘ Vi har kjøpt det gamle hus på hjørnet.

  ✔ Vi har kjøpt det gamle huset på hjørnet. ▶

  Når et adjektiv står etter «den», «det» eller «de», skal substantivet også ha bestemt endelse: det gamle huset, den røde bilen, de nye skoene. Dette kalles dobbel bestemthet, og få andre språk har noe lignende.

• ✘ Jeg har glemt min nøkkelen.

  ✔ Jeg har glemt nøkkelen min. ▶

  Du kan si «nøkkelen min» (vanligst i tale) eller «min nøkkel» (med trykk på hvem som eier den). Eiendomsord foran substantivet kan ikke kombineres med bestemt form.

• ✘ Hun jobber som en sykepleier på Ullevål.

  ✔ Hun jobber som sykepleier på Ullevål. ▶

  Etter «som», «være» og «bli» bruker vi ikke ubestemt artikkel foran yrke, nasjonalitet og livssyn: «Han er lege», «Hun ble lærer», «Jeg jobber som snekker». Artikkelen kommer tilbake når det står et adjektiv foran: «Han er en dyktig lege».

Adjektiv

• ✘ Været er fin i dag.

  ✔ Været er fint i dag. ▶

  Adjektivet bøyes etter substantivet også når det står etter «er». «Været» er intetkjønn, derfor «fint». På samme måte: «Huset er stort», «Bilene er nye».

• ✘ De har tre lille barn.

  ✔ De har tre små barn. ▶

  «Liten» har uregelmessig bøyning: en liten gutt, ei lita jente, et lite barn, den lille gutten, små barn. «Lille» brukes bare i bestemt form entall.

Preposisjoner

• ✘ Kaffen står i kjøkkenet.

  ✔ Kaffen står på kjøkkenet. ▶

  Mange rom i et hus tar «på»: på kjøkkenet, på badet, på soverommet. Men vi sier «i stua» og «i gangen». Det finnes ingen enkel regel, så lær uttrykkene som faste par.

• ✘ I sommeren bader vi i sjøen.

  ✔ Om sommeren bader vi i sjøen. ▶

  Om noe som gjentar seg, bruker vi «om»: om sommeren, om vinteren, om morgenen, om kvelden. «I sommer» betyr denne sommeren, og «i morges» betyr tidligere i dag.

• ✘ Jeg kom til Norge to år siden.

  ✔ Jeg kom til Norge for to år siden. ▶

  Når du regner tilbake i tid med «siden», trenger du «for» foran: for to år siden, for en uke siden, for lenge siden. Uten «for» blir uttrykket ufullstendig.

Verb

• ✘ Jeg bor i Norge siden 2019.

  ✔ Jeg har bodd i Norge siden 2019. ▶

  Når noe begynte i fortida og fortsatt pågår, bruker norsk presens perfektum: «har bodd», «har jobbet». Mange språk bruker presens her, og derfor er feilen svært vanlig.

• ✘ Jeg har kommet til Norge i 2019.

  ✔ Jeg kom til Norge i 2019. ▶

  Med et avsluttet tidspunkt (i 2019, i går, i fjor, for to år siden) bruker vi preteritum. Perfektum («har kommet») passer når tidspunktet ikke er nevnt eller ikke er viktig: «Hun har kommet hjem nå».

• ✘ Vi ser oss i morgen!

  ✔ Vi ses i morgen! ▶

  Gjensidige handlinger uttrykkes ofte med s-verb: «Vi ses», «Vi treffes», «Vi snakkes». «Vi ser oss» er en direkte oversettelse fra mange språk, men det er ikke norsk.

• ✘ Jeg kan å svømme.

  ✔ Jeg kan svømme. ▶

  Etter modalverbene kan, vil, skal, må og bør står infinitiv uten «å»: «Jeg vil reise», «Du må komme». Etter de fleste andre verb trenger du «å»: «Jeg liker å svømme», «Hun begynte å le».

Pronomen

• ✘ Ola vasker bilen hans hver lørdag.

  ✔ Ola vasker bilen sin hver lørdag. ▶

  Når eieren er subjektet i samme setning, bruker vi «sin/si/sitt/sine». «Ola vasker bilen hans» betyr at han vasker bilen til en annen mann.

• ✘ Kari og sin mann kom på festen.

  ✔ Kari og mannen hennes kom på festen. ▶

  «Sin» kan ikke stå i subjektet. Når eiendomsordet er en del av subjektet, bruker vi «hans», «hennes» eller «deres»: «Kari og mannen hennes kom».

• ✘ Jeg traff de på bussen i går.

  ✔ Jeg traff dem på bussen i går. ▶

  «De» er subjektsform, «dem» er objektsform: «De kom sent», men «Jeg traff dem». Feilen er vanlig også hos nordmenn, så du ser den ofte på nettet – ikke la deg lure.

• ✘ Kari og Per elsker seg.

  ✔ Kari og Per elsker hverandre. ▶

  «Seg» viser tilbake til subjektet selv. Når to personer gjør noe mot hverandre, bruker vi «hverandre»: «De hjelper hverandre», «Vi kjenner hverandre godt».

Ordforråd

• ✘ Jeg vet Ahmed fra norskkurset.

  ✔ Jeg kjenner Ahmed fra norskkurset. ▶

  «Kjenne» bruker vi om personer og steder, «vite» om fakta («Jeg vet at han bor i Drammen»), og «kunne» om ferdigheter og språk («Jeg kan norsk»).

• ✘ Jeg tenker at filmen var kjedelig.

  ✔ Jeg synes at filmen var kjedelig. ▶

  Når du sier hva du mener om noe du har opplevd, bruker du «synes». Er du usikker, bruker du «tro»: «Jeg tror det blir regn». «Tenke» handler om selve tankearbeidet: «Jeg tenker på deg».

Rettskriving

• ✘ Jeg liker og lese på kvelden.

  ✔ Jeg liker å lese på kvelden. ▶

  «Å» er infinitivsmerke og står foran verbet. «Og» binder sammen ord og setninger: «brød og smør». De uttales likt, og derfor blandes de ofte – også av nordmenn.

• ✘ Jeg har kjøpt en ny vinter jakke.

  ✔ Jeg har kjøpt en ny vinterjakke. ▶

  Sammensatte ord skrives i ett ord på norsk: vinterjakke, busstasjon, norskkurs. Deler du dem, kan betydningen endre seg, og teksten blir tyngre å lese.

Uttale

• ✘ Maten er god [goːd].

  ✔ Maten er god [guː]. ▶

  Norsk «o» uttales ofte som [u]: god, bok, sol, stor. I tillegg er mange bokstaver stumme: «d» i god og ved, «h» i hva og hvor, «g» i jeg og deg. Lær uttalen sammen med ordet, ikke bare skrivemåten.