Nynorsk: slik leser du det
Norsk har to skriftformer, bokmål og nynorsk. Du trenger ikke å skrive nynorsk, men du kommer til å møte det på NRK, på skilt og i brev fra kommuner på Vestlandet – og med noen få nøkler er det lett å lese.
Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.
Kort sagt: nynorsk er den andre offisielle skriftformen. Du skal lese den, ikke nødvendigvis skrive den – og de fleste ordene kjenner du igjen hvis du bytter noen få bokstaver.
Hva betyr dette?
Noen språk har mer enn én offisiell skriftform. Norge har to: bokmål, som de fleste skriver og som dette nettstedet lærer bort, og nynorsk. Begge er norsk, begge er likestilte ved lov, og alle elever lærer å lese og skrive begge på skolen.
Nynorsk vokste fram fra bygdedialektene på 1800-tallet og brukes i dag mest på Vestlandet. Den ser kjent ut når du kan noen bytter: eg for jeg, ikkje for ikke, kva for hva, kvar for hvor. Mange verb ender på -ar: «Eg snakkar norsk». Og pass på «me», som betyr vi: «Me kjem i morgon».
Engelsk har ikke noe helt tilsvarende. Tenk deg at britisk og amerikansk engelsk var to fullverdige skriftspråk med ulike ord, ikke bare «colour» og «color». Du trenger ikke skrive nynorsk, men du bør kunne lese det: NRK skal sende minst en fjerdedel på nynorsk, skilt og brev fra mange vestlandskommuner bruker det, og går barna dine på skole her, lærer de det også. Trikset er å bytte kv- med hv- og -ar med -er og lese høyt. Plutselig høres det nesten ut som bokmål.
Regler
- Norge har to likestilte skriftformer: bokmål og nynorsk. Nynorsk brukes mest på Vestlandet og i noen fjellbygder på Østlandet.
- NRK skal ha minst 25 prosent nynorsk, og alle elever lærer begge formene på skolen. Derfor ser du nynorsk på nyheter, skilt og i offentlige brev.
- Pronomen: eg (jeg), ho (hun), me eller vi (vi), de (dere), dei (de): Eg kjem frå Polen.
- Spørreord med kv-: kva (hva), kven (hvem), kvar (hvor), kvifor (hvorfor), korleis (hvordan).
- Små ord: ikkje (ikke), noko (noe), mykje (mye), berre (bare), òg (også), no (nå), frå (fra), heim (hjem).
- Artikler: ein bil, ei jente, eit hus.
- Flertall: ein bil – bilar – bilane; ei jente – jenter – jentene; eit hus – hus – husa.
- Mange verb ender på -ar i presens og -a i fortid: å snakke – snakkar – snakka – har snakka. Eg snakkar norsk.
- Sterke verb har ofte ingen -er i presens: eg skriv, ho kjem, han les.
- Vanlige ord: veke (uke), vere (være), seie (si), kyrkje (kirke), saman (sammen), viss (hvis).
- Lesetips: bytt kv- med hv- og -ar med -er, og les høyt. Plutselig høres teksten nesten ut som bokmål.
Typisk feil: å blande formene i samme tekst, for eksempel «Eg har ikke tid». Skriv bokmål selv, og bruk nynorsk bare når du leser.
Eksempler
- Eg heiter Kari og kjem frå Voss.
- Kva tid går bussen til Førde?
- Ho bur i Bergen, men jobbar på Stord.
- Me har ikkje tid i dag, kanskje neste veke?
- Korleis går det med deg etter operasjonen?
- Bilane står parkerte utanfor kyrkja.
- Han skriv mykje nynorsk på jobben i kommunen.
- Viss det regnar, blir me heime.