Framheving og småord: det … som, jo, vel, nok
Vil du framheve noe på norsk, kan du flytte det først eller si det er/var … som. Små ord som jo, vel og nok forteller hva du tenker om det du sier – muntlig norsk er full av dem.
Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.
Kort sagt: Vil du framheve én del av setningen, setter du den først eller pakker den inn i det er/var … som. Småord som jo, vel og nok viser hva du mener om det du sier.
Hva betyr dette?
Alle språk har måter å peke på den viktige delen av en setning. Du kan trykke på et ord med stemmen, flytte det først, eller si at det var Kari som ringte, ikke Per. Små ord viser også hva du mener om det du sier: selvfølgelig, antar jeg, sannsynligvis.
Norsk bruker alt dette. Utbrytning lager du med det er/var ... som: «Det var Kari som ringte». Du kan også flytte noe først, og verbet blir likevel stående på andreplass: «Den filmen har jeg sett». Og så har vi de små ordene: «Det er jo søndag i dag», «Du kommer vel i morgen?», «Hun kommer nok litt seint».
Engelsk har den samme utbrytningen («it was Kari who called»), så den delen er lett for engelsktalende. De små ordene er vanskeligere, fordi engelsk stort sett bruker tonefall eller lengre uttrykk som «you know» og «I guess». Muntlig norsk er fullt av dem, og uten dem kan man høres litt brysk ut. Jo fungerer til og med som ja på et nektende spørsmål: «Kommer du ikke? Jo!». Du hører disse ordene i hver lunsjpause og hver prat med naboen, så begynn med å legge merke til dem.
Regler
- Utbrytning: Det + er/var + det viktige + som + resten: Det var Kari som ringte (ikke noen andre).
- Gjelder det tid eller sted, faller som ofte bort: Det var i Bergen vi møttes.
- Svært vanlig i spørsmål: Hvem var det som ringte? Er det du som har spist kaka mi?
- Flytt objektet først, og verbet kommer fortsatt på plass nummer to: Den filmen har jeg sett.
- Det brukes mye for kontrast: Te drikker jeg, men kaffe tåler jeg ikke.
- selv = meg selv, deg selv osv. – eller «til og med»: Jeg malte huset selv. Selv barna skjønte det.
- jo = det vet vi begge: Det er jo søndag i dag. Jo er også svaret på et nektende spørsmål: Kommer du ikke? – Jo!
- da = gjør setningen mykere, oppmuntrende eller litt utålmodig: Kom igjen, da! Det går bra, da.
- vel = jeg antar det: Du kommer vel i morgen? Ja vel = greit, skjønner.
- nok = sannsynligvis, eller «det skal innrømmes»: Hun kommer nok litt seint. Det er nok riktig, men …
- visst = har jeg hørt, visstnok: Det blir visst regn i morgen. Ja visst! = selvfølgelig!
- Småordene står rett etter verbet, foran ikke: Han er jo lege. Hun kommer nok ikke.
Typisk feil: Den filmen jeg har sett. Riktig: Den filmen har jeg sett – verbet skal være nummer to.
Eksempler
- Det var naboen som fant hunden vår i skogen.
- Det er på fredag vi skal på hytta, ikke på lørdag.
- Den boka har jeg lest tre ganger.
- Du har vel husket å kjøpe melk?
- Vi kan jo ta toget til Flåm i stedet.
- Det blir visst et nytt kjøpesenter på Lillestrøm.
- Hun er nok trøtt etter nattevakta.
- Kom igjen da, bussen går om to minutter!