Muntlige reduksjoner: slik snakker nordmenn

I rask tale smelter ord sammen og endelser forsvinner. Du skal skrive normert bokmål, men du må forstå hvordan folk faktisk snakker.

Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.

Kort sagt: Talespråket er mye mer redusert enn skriften. Formene under er vanlige i Oslo-området og på Østlandet; dialektene varierer mye.

Regler

Har du: «Har du sett ham?» blir ofte «ha'ru sett'n?» – r og d smelter sammen til én lyd.
Jeg: Uttales «jæ» eller «jei» på Østlandet, «eg» på Vestlandet og «æ» i Trøndelag og Nord-Norge.
Det og de: det uttales «de», og de (flertall) uttales «di»: «De e kaldt i dag.»
Er: Uttales ofte bare «e» eller «æ»: «Hvor e'n?» (Hvor er han?)
Trykklette pronomen: han → «'n», henne → «'a», den → «'n»: «Jeg så'a i går.»
Ikke: Blir ofte bare «'ke» etter verbet: «Je veit'ke» (Jeg vet ikke).
Bortfall: Ubetonte endelser og konsonanter forsvinner: skal → «ska», vil → «vi», gjøre → «gjør».
Retroflekser: r + t, d, n, l, s smelter sammen: «kort», «Lars» uttales nesten som «Lasj».
Hæ?: Uformelt for «Hva sa du?». I formelle situasjoner: Unnskyld, hva sa du?
Intonasjon og ironi: «Ja, det var jo kjempelurt», sagt med flat eller overdreven tone, betyr ofte det motsatte.
Jo: Et lite ord med stor betydning: «Det vet du jo» = det burde du vite.
Øv lytting: Se NRK TV med norsk teksting, lytt til podkaster og legg merke til mønstrene.

Vanlig feil: Å skrive talespråksformer i formelle tekster. «Ha'ru» og «je veit'ke» hører hjemme i tale og chat – ikke på eksamen.