Modalpartikler: jo, vel, nok, da …

Små ord som jo, vel og nok endrer ikke hva du sier, men hvordan det oppfattes. De gjør norsk muntlig språk naturlig.

Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.

Kort sagt: Jo, vel, nok og da endrer ikke innholdet, men tonen. De viser hva du tror den andre vet eller mener.

Regler

Jo: Noe begge vet eller burde vite: Det sa jeg jo! Du har jo bil, så du kan kjøre.
Vel (antakelse): «Jeg antar»: Du er vel sliten nå? Han kommer vel snart.
Vel (innvending): Litt motstand eller tvil: Det er vel ikke så farlig?
Nok: Sannsynlighet: Det ordner seg nok. Også innrømmelse: Det er nok riktig, men vi har ikke råd.
Da: Gjør utsagn mykere eller sterkere, mest i tale: Kom igjen, da! Det er da ikke så vanskelig. Ha det bra, da!
Nå: Utålmodighet eller forbehold: Nå må du gi deg! Det var nå ikke så ille.
Visst: «Etter det jeg har hørt»: Han har visst flyttet til Bergen. Det betyr ikke «sikkert».
Altså: Oppsummering eller forsterkning: Møtet er altså avlyst. Det var altså helt utrolig!
Liksom: Muntlig fyllord, «på en måte», eller ironi: Han skulle liksom være ekspert. Unngå det i formell skrift.
Egentlig: Gjør spørsmål mykere eller viser kontrast: Hva mener du egentlig? Jeg skulle egentlig trene i dag.
Plassering: Partiklene står vanligvis rett etter verbet, foran ikke: Han er jo ikke her.
Stil: Bruk dem gjerne i samtale og e-post til kolleger, men sparsomt i formelle tekster.

Vanlig feil: Å bruke visst som «sikkert». Han kommer visst = jeg har hørt at han kommer, ikke «han kommer garantert».