Presens partisipp og partisipputtrykk

Formen på -ende (gående, sittende) er mer begrenset på norsk enn på mange andre språk. Her lærer du hvor den brukes – og hvor den ikke brukes.

Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.

Kort sagt: Presens partisipp (-ende) brukes som adjektiv, adverb og i faste mønstre som komme gående og bli sittende – men aldri for «holder på med».

Regler

Form: Infinitiv + -ende: lese → lesende, smile → smilende, gå → gående, stå → stående.
Som adjektiv: Bøyes ikke: en voksende økonomi, et voksende problem, voksende utgifter.
Som adverb: Beskriver eller forsterker: Filmen var overraskende god. Hun svarte smilende.
Komme + partisipp: Hvordan noen kommer: Hun kom løpende. Han kom syklende til jobben.
Bli + partisipp: Bli værende i en stilling eller tilstand: Vi ble sittende til midnatt. Han ble liggende på sykehuset i tre uker.
Ha + partisipp: Ha noe liggende eller stående = ha noe tilgjengelig: Jeg har noen penger liggende. Vi har en gammel bil stående.
Som substantiv: Noen partisipper brukes om personer: en reisende, de pårørende (nær familie til en pasient), en døende.
Absolutte uttrykk: Et substantiv + partisipp som egen enhet, mest i skrift: Alt tatt i betraktning er resultatet godt.
Faste uttrykk: Gjeldende regler, kommende uke, påfølgende år, avgjørende betydning, foreliggende rapport.
Ikke pågående handling: Norsk bruker ikke -ende for «holder på med»: *Jeg er lesende → Jeg leser / Jeg sitter og leser / Jeg holder på å lese.
Stil: I vanlig tekst er en leddsetning med som, da eller mens nesten alltid mer naturlig enn et partisippledd.

Vanlig feil: Å lage lange partisippledd foran substantivet: *den av styret nylig fremlagte planen → planen som styret nylig la fram.