Infinitiv: å + verb
Infinitiv er ordbokformen av verbet. Som regel står det å foran – men ikke alltid.
Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.
Hva betyr dette?
Infinitiv er grunnformen av et verb, den formen du finner i ordboka: å lese, å jobbe, å bo. Den sier hva handlingen er, men ikke hvem som gjør den eller når.
På norsk står det ofte et lite «å» foran infinitiv: «Jeg liker å lese» (jeg liker å lese). De fleste verb slutter på -e: «å snakke», «å spise». Korte verb slutter på en annen vokal: «å bo», «å gå», «å se». Etter verb som kan, vil, skal og må bruker du ikke «å»: «Jeg kan svømme», «Vi må gå».
«Å» ligner mye på engelsk «to»: I like to read – Jeg liker å lese. Og akkurat som på engelsk sier du «I can swim», ikke «I can to swim». Infinitiv trenger du hele tiden, for eksempel når du forteller hva du liker, vil eller må gjøre.
Regler
- De fleste verb ender på trykkløs -e i infinitiv: å snakke, å lese, å jobbe.
- Korte verb ender på en annen vokal: å bo, å gå, å se, å ha, å få, å si.
- Å står foran infinitiv etter de fleste verb og uttrykk: Jeg liker å lese. Hun begynner å jobbe. Det er lett å lære.
- For å = for å uttrykke hensikt: Jeg lærer norsk for å få jobb.
- Ikke å etter modalverb: kan, vil, skal, må, bør. Jeg kan svømme. Vi må gå.
- Ikke å etter la: La meg hjelpe deg.
- Ikke å etter se og høre + objekt: Jeg så ham komme. Vi hørte henne synge.
- Å og og uttales likt (o). Skriv å foran verb, og mellom ord og setninger: Jeg liker å lese og skrive.
- I ordboka finner du verbet i infinitiv. Presens får du ved å legge til -r: å lese → leser.
Eksempler
- Jeg liker å gå tur i skogen.
- Hun kan snakke tre språk.
- Det er vanskelig å finne en leilighet i Oslo.
- Vi tar kurs for å lære norsk raskere.
- La meg betale denne gangen.
- Jeg hørte naboen spille piano i går.
- Du må huske å ringe legen.
- Han har sluttet å røyke.