Imperativ: Kom! Spis!
Imperativ bruker du når du ber noen gjøre noe. Formen er enkel: infinitiv uten -e.
Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.
Hva betyr dette?
Imperativ er formen du bruker når du ber noen gjøre noe: «Kom!», «Vent!», «Sett deg!». Vi bruker den til beskjeder, råd, oppskrifter og skilt.
På norsk er imperativ lett å lage. Du tar infinitiv og fjerner -e på slutten: «å spise» blir «Spis!», «å vente» blir «Vent!». Korte verb er like: «Gå!», «Se!». Formen er den samme enten du snakker til én person eller til mange: «Kom hit, alle sammen!» Vil du si at noen ikke skal gjøre noe, setter du «ikke» foran: «Ikke glem nøklene!»
På engelsk er imperativ bare grunnformen: Eat! Wait! Det norske systemet er like enkelt. Husk at norsk imperativ kan høres litt direkte ut. Derfor legger nordmenn ofte til små ord som «bare» eller «gjerne», eller de spør: «Kan du lukke døra?»
Regler
- Ta bort -e fra infinitiv: å spise → Spis! å vente → Vent! å snakke → Snakk!
- Verb som ikke ender på -e, endrer seg ikke: å gå → Gå! å se → Se! å bo → Bo!
- Dobbel konsonant blir enkel når den står sist: å komme → Kom! å glemme → Glem! Unntak: kk og tt beholdes: Snakk! Sitt!
- Uregelrett: å være → Vær! (Vær så snill!)
- Imperativ er lik for én person og mange: Kom hit! (du) – Kom hit, alle sammen! (dere)
- Nektelse: ikke foran verbet. Ikke glem nøklene! Ikke vær redd!
- Gjør det mykere med da, nå eller bare: Kom nå! Sett deg bare ned. Hør her da!
- Høflig: still et spørsmål med kan eller vil: Kan du lukke døra? Vil du sende meg saltet?
- Enda mer høflig: Kunne du hjelpe meg? / Vær så snill og vent litt.
Eksempler
- Kom inn og sett deg!
- Ikke glem å låse døra!
- Vent litt, jeg kommer straks.
- Vær så snill og snakk litt saktere.
- Kan du hjelpe meg med kofferten?
- Ring meg når du er framme.
- Ikke vær redd, hunden biter ikke.
- Hør her, alle sammen!