Eiendomspronomen: min, din, sin
Eiendomspronomen viser hvem noe tilhører. Mange av dem bøyes etter kjønnet til substantivet.
Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.
Hva betyr dette?
Eiendomsord viser hvem noe tilhører: min bil, din jakke, vår leilighet. Vi bruker dem hele tiden, når vi snakker om familien, hjemmet og tingene våre.
På norsk står eiendomsordet vanligvis etter substantivet, og substantivet står i bestemt form: «bilen min» (bilen min), «huset mitt», «barna våre». Ordet forandrer seg etter kjønnet til tingen, ikke etter personen som eier: «bilen min», «hytta mi», «huset mitt», «skoene mine». Setter du ordet foran, legger du trykk på det: «Det er min bil, ikke din!»
På engelsk står «my» alltid foran: my car. Norsk sier helst «bilen min». I tillegg har norsk et eget ord, «sin», som viser tilbake til den som gjør noe i setningen: «Per vasker bilen sin» betyr at Per vasker sin egen bil.
Regler
- min/mi/mitt/mine (jeg), din/di/ditt/dine (du), vår/vårt/våre (vi), deres (dere, de), hans, hennes.
- Vanligst står pronomenet etter substantivet i bestemt form: bilen min, huset mitt, bøkene våre.
- Før substantivet gir det trykk: Det er min bil, ikke din!
- Sin/si/sitt/sine viser tilbake til subjektet: Per vasker bilen sin (sin egen bil). Per vasker bilen hans (en annen manns bil).
Eksempler
- Dette er huset mitt.
- Hvor er nøklene dine?
- Anna besøker moren sin.
- Sønnen vår begynner på skolen i høst.
- Har du sett telefonen min? Jeg fant den ikke i jakka.
- Ola og Kari leier ut hytta si i juli.
- Er dette ditt eller mitt glass?