Modale hjelpeverb
Modale verb uttrykker evne, vilje, plikt og lov. Etter dem kommer et verb i infinitiv uten å.
Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.
Hva betyr dette?
Modalverb er små hjelpeverb som sier noe om holdningen din til en handling: kan du, vil du, må du eller skal du gjøre det? De forteller ikke selve handlingen, men legger til en farge: evne, ønske, plikt, plan eller lov.
På norsk står modalverbet først, og så kommer et vanlig verb i infinitiv, uten «å»: «Jeg kan svømme» (jeg er i stand til å svømme), «Du må jobbe i morgen», «Vi skal flytte til Bergen». Det er bare fem-seks slike verb, men de er blant de vanligste ordene i språket.
Engelsk har lignende verb: can, must, should. Men pass opp for falske venner. Norsk «vil» betyr «want», ikke «will»: «Jeg vil reise hjem» = I want to go home. Og «skal» handler om plan, ikke om plikt. På engelsk sier man «I want to go», med «to», men på norsk faller «å» bort etter modalverbet. Du trenger disse verbene overalt: hos legen («Må jeg ta blodprøve?»), på jobb («Kan du ta en vakt på lørdag?») og på butikken («Kan jeg betale med Vipps?»).
Regler
- kan (kunne): evne eller mulighet – Jeg kan svømme.
- vil (ville): ønske – Jeg vil reise hjem.
- må (måtte): plikt – Du må jobbe i morgen.
- skal (skulle): plan – Vi skal flytte.
- bør (burde): råd – Du bør hvile. får (få) lov til: tillatelse – Får jeg komme inn?
- Ingen å etter modalverbet: Jeg kan snakke (ikke: kan å snakke). Ikke kommer etter modalverbet: Jeg kan ikke komme.
Eksempler
- Kan du hjelpe meg?
- Jeg må gå nå.
- Vil du ha en kopp kaffe?
- Du bør ikke røyke.
- Du må ta med legitimasjon når du henter pakken.
- Får vi parkere her?
- Jeg vil gjerne bestille time hos fastlegen.
- Vi skulle gå på tur, men det regnet hele dagen.