Adjektiv: samsvarsbøying
Adjektivet endrer endelse etter substantivet.
Vi lærer bort bokmål, den mest brukte skriftformen i Norge.
Hva betyr dette?
Et adjektiv er et ord som beskriver noe: stor, liten, ny, gammel, fin. Det forteller hvordan en ting eller en person er. Uten adjektiver kan du si «Jeg har en bil», men ikke hvilken bil.
På norsk endrer adjektivet seg litt etter ordet det beskriver. Vi sier «en stor bil», men «et stort hus» og «to store biler». Når vi snakker om noe bestemt, kommer det også et lite ord foran: «den store bilen» betyr bilen vi allerede vet om. Adjektivet følger altså substantivet, nesten som en liten skygge.
På engelsk er adjektivet alltid likt: «a big car», «a big house», «big cars». Derfor glemmer mange -t og -e i starten. Men endelsene er få og regelmessige, og du hører dem hele tiden. Du trenger dem når du handler («et rødt eple»), beskriver leiligheten din («et lite soverom») eller forteller om jobben («den nye sjefen»).
Regler
- en/ei-ord: ingen endelse – en stor bil.
- et-ord: legg til -t – et stort hus.
- Flertall og bestemt form: legg til -e – store biler, den store bilen, det store huset.
- I bestemt form trenger du den/det/de foran adjektivet: den nye jobben.
Eksempler
- Jeg har en ny jobb.
- Det er et fint hus.
- De gamle bilene står ute.
- Det er kaldt i dag, så ta på deg en varm jakke.
- Leiligheten vår er liten, men lys.
- Vi trenger et nytt bord og to røde stoler.
- Den nye kollegaen min kommer fra Litauen.
- Det gule huset ved butikken er til salgs.