Hver generasjon har sine dommedagsprofeter når det gjelder dialektene. På 1970-tallet var det fjernsynet som skulle gjøre alle nordmenn til østlendinger. I dag er det sosiale medier og strømmetjenester som får skylden. Likevel lever dialektene i beste velgående – i alle fall hvis man skal tro dem som har studert dem nærmest.
Norge skiller seg ut i europeisk sammenheng. Mens dialekter i mange land forbindes med lav status eller bygdetilhørighet, er det her både akseptert og forventet at statsråder, nyhetsankere og professorer snakker slik de gjør hjemme. Dette er ikke et tilfeldig resultat av folks toleranse, men av en språkpolitikk som siden 1878 har slått fast at skolen skal respektere elevenes talemål.
Det betyr ikke at dialektene står stille. Språkforskere har i flere tiår dokumentert det de kaller regionalisering: Små, lokale særtrekk forsvinner, mens trekk fra den nærmeste større byen sprer seg. En ungdom fra Os snakker i dag mer som en bergenser enn besteforeldrene gjorde, og ungdom i Lier låter stadig mer som ungdom i Drammen – som igjen nærmer seg Oslo. Dialektene blir altså færre og større, men de blir ikke borte.
Interessant nok kan det digitale ha motsatt virkning av det mange fryktet. Unge skriver dialekt på mobilen i et omfang som ville vært utenkelig for en generasjon siden. «Ka du gjer?» og «kor e du?» er helt vanlig i chatter blant ungdom på Vestlandet, selv om de samme personene skriver normert bokmål på skolen. Noen forskere mener at denne skriftlige bruken gir dialekten en ny funksjon som identitetsmarkør, ikke minst i en tid der mange flytter.
Samtidig finnes det tegn som peker i en annen retning. Barn som ser mye svensk- eller engelskspråklig innhold på nett, tar opp ord og uttrykk derfra, og lærere melder om barnehagebarn som leker på engelsk. Hvorvidt dette er et forbigående fenomen eller starten på en større endring, er det for tidlig å si.
Det som er sikkert, er at spørsmålet om dialektenes framtid sjelden handler om språk alene. Det handler om tilhørighet, om hvem vi vil være, og om forholdet mellom bygd og by. Så lenge det å snakke dialekt oppleves som noe man har rett til – og ikke noe man må unnskylde – er det lite som tyder på at de vil forsvinne.