Hver høst går mange av oss i butikken og kjøper mer enn vi trenger. Vi vet det godt. Likevel havner en betydelig andel av maten som produseres i Norge, i søpla – og den største synderen er ikke dagligvarebransjen eller restaurantene, men husholdningene. Det er altså oss det handler om.
Det er fristende å forklare dette med latskap eller likegyldighet. Jeg tror forklaringen er en annen. Som ernæringsfysiolog har jeg i mange år snakket med familier om hvordan de handler og lager mat, og det slående er ikke hvor lite de bryr seg, men hvor mye de bekymrer seg. De kaster melk dagen etter datoen fordi de er redde for å bli syke. De kjøper store pakninger fordi det lønner seg per kilo. De planlegger sunne middager hele uka, og så blir det taco på torsdag likevel fordi ungene har fotballtrening.
Matsvinn er med andre ord ikke et moralsk problem, men et praktisk et. Og praktiske problemer krever praktiske løsninger.
Den første er å skille tydeligere mellom «best før» og «siste forbruksdag». «Best før» betyr at varen holder kvaliteten minst til den datoen – ofte lenge etter. Merkingen «Ofte god etter» har hjulpet, men undersøkelser tyder på at mange fortsatt ikke kjenner forskjellen. Her har både produsentene og skolen et ansvar.
Den andre er å gjøre det like lønnsomt å kjøpe lite som å kjøpe mye. Så lenge prisen per kilo straffer den som bor alene, vil singelhusholdninger fortsette å kaste halve brød. Butikkjedene burde selv ha interesse av å endre dette, ikke minst fordi kunder i økende grad legger vekt på bærekraft når de velger hvor de handler.
Den tredje løsningen er den minst glamorøse: å lære oss å bruke rester. Det er ingen skam å servere gårsdagens poteter som pyttipanne, eller å fryse ned brødet før det blir tørt. Våre besteforeldre gjorde det som en selvfølge. For dem var det å kaste mat ikke bare dumt, men nærmest utenkelig.
Jeg tror ikke vi trenger flere kampanjer som gir folk dårlig samvittighet. Vi trenger systemer som gjør det lett å gjøre det rette. Da er det ikke sikkert at vi trenger å snakke så mye om matsvinn i framtiden – vi slutter bare å kaste maten.